Isbreer og landformer

Kompetansemål i Geofag 1 (LK20)

Elevene skal kunne

• sammenligne ulike landformer og gjøre rede for hvordan de dannes og endres under påvirkning av jordsystemene og menneskelig aktivitet

(Udir, u.å.-b)

Kjerneelementer som dekkes i dette kapitlet:

• Jordsystemer i tid og rom: «Kjerneelementet jordsystemer handler om delsystemer som geosfæren, atmosfæren, hydrosfæren, kryosfæren og biosfæren.» I dette kapitlet former kryosfæren geosfæren: isbreene har gravd ut daler og fjorder og lagt igjen løsmassene vi bor på.

• Modeller og modellering: «Kjerneelementet modeller og modellering handler om å bruke modeller og modellering i geofag.» Lengdesnittet av en isbre og snittet av landhevingen er modeller som forenkler virkeligheten for å forklare prosessene.

• Mennesket i jordsystemene: «Kjerneelementet mennesket i jordsystemene handler om hvordan vi som mennesker utnytter naturressursene og endrer jordsystemene, og hvordan vi er avhengige av og påvirkes av de samme systemene og deres endringer.» Vi tar ut sand og grus fra isens avsetninger, henter grunnvann fra dem og bygger på marin leire som kan bli kvikk.

(Udir, u.å.-a)

I dette kapitlet lærer du om

hvordan isbreen beveger seg, eroderer ved plukking og skuring og avsetter morene og breelvmateriale, erosjonsformer som U-dal, fjord, botn, egg og tind, avsetningsformer som endemorene, esker, drumlin og breelvdelta, frostforvitring, landheving etter istida, forskjellen på aktive og fossile landformer, og hvordan mennesker bruker og påvirker isens landformer.

Isbreer hører ikke bare til Geofag 2. Som del av klimasystemet er de Geofag 2-stoff, men som agent som former landskapet hører de hjemme her.

Hva tror du?

Er fjorden en dal som havet har fylt, eller er den gravd ut av havet? Tenk over svaret mens du leser. Vi kommer tilbake til det i delen om erosjonsformer.

Hva er en isbre?

En isbre er en stor masse av is som er dannet av snø, og som sakte siger nedover under sin egen tyngde (SNL, u.å.-b). Der det faller mer snø om vinteren enn det som smelter om sommeren, hoper snøen seg opp år etter år. Snøen lenger ned blir presset sammen av snøen over, og den går gradvis over til is.

Næringsområde og tæringsområde

En isbre kan deles i to deler. Øverst ligger næringsområdet (akkumulasjonsområdet, accumulation zone), der snøen hoper seg opp og blir til is. Lenger ned ligger tæringsområdet (ablasjonsområdet, ablation zone), der det smelter mer enn det kommer til. Mot slutten av sommeren kan du ofte se grensen mellom de to delene på breoverflaten (SNL, u.å.-b).

Forholdet mellom det som kommer til og det som smelter, kalles breens massebalanse (mass balance). Kommer det til mer enn det smelter, vokser breen, og isfronten kan rykke fram. Smelter det mer enn det kommer til, trekker fronten seg tilbake. Massebalanse og klima går vi grundigere inn på i Geofag 2.

Hvordan beveger isen seg?

Is virker hard og sprø, men i en tykk isbre er trykket så stort at isen oppfører seg som en seig, plastisk masse. Isen deformeres derfor sakte og siger nedover dalen (SNL, u.å.-b). I tillegg kan breen gli på underlaget, særlig der det er smeltevann ved bunnen (NDLA, u.å.). Setter man sammen bilder av en bre over flere år, ser man at den flyter nedover nesten som ei elv (NDLA, u.å.).

Isen som agent: erosjon og transport

En isbre er ikke bare is. Den inneholder store og små steiner som er frosset fast i isen eller ligger langs bunnen, og det er disse som gjør breen til en kraftig agent i landskapet (NDLA, u.å.). Isbreen eroderer på to måter, og begge krever at isen beveger seg.

Plukking

Isen fryser fast i sprekker og løsner blokker, og breen river dem med seg når den beveger seg videre. I tillegg brytes berget opp av trykkforskjellene under isen der den passerer en forhøyning (Benn & Evans, 2010). Dette kalles plukking (plucking) (NDLA, u.å.).

Skuring

Steinene i bresålen blir presset mot berget under isen. Breen virker da som et sandpapir og sliper underlaget ned. Dette kalles skuring (abrasion) (NDLA, u.å.).

Usortert transport

Isen frakter med seg alt fra leire til store blokker, i, på og under breen. Fordi isen ikke skiller kornstørrelsene fra hverandre, blir materialet liggende usortert når isen smelter. Dette usorterte materialet kalles morene. Smeltevannet fra breen sorterer derimot materialet etter størrelse, slik rennende vann alltid gjør, og avsetter sand og grus i lag. Dette kalles breelvmateriale (NGU, u.å.-c).

Erosjonsformer

Erosjonsformer er landformer der isen har fjernet berg. Mange av dem er så store at du ser dem best fra et fly eller på et kart.

U-dal og hengende sidedal

Før istidene rant elvene i V-formede daler. Innlandsisen fulgte disse dalene og skurte og plukket mest der isen var tykkest og tyngst. Over tid fikk dalene bratte sider og en bred bunn, altså en U-form (NDLA, u.å.). Store deler av Gudbrandsdalen er et eksempel på en U-dal over havnivå med elv i bunnen (SNL, u.å.-e). Hvor bred U-dalen blir, avhenger også av berget. I hard gneis blir dalen dyp og trang, som i Nærøydalen, mens den blir bredere i svakere berg.

Sidedalene hadde mindre is og ble ikke gravd like dypt som hoveddalen. Når isen smeltet, ble de liggende igjen høyt oppe i dalsiden som hengende sidedaler (Bryhni & Lilleøren, 2024).

Fjord

Der isen grov dalbunnen ned under havnivå, ble dalen fylt med sjø da isen smeltet. En fjord er derfor en U-dal under havnivå. Fjord og dal er altså samme type landform, men med ulik vannstand. Sognefjorden er typeeksempelet på en dyp U-dal under havet (NGU, u.å.-a).

Nærøyfjorden

1Fjord2Bratt fjellside

1. 1Smal fjord. Dalen er gravd ut av is og bunnen ligger under havnivå.
2. 2Bratte fjellsider, slik en U-dal ser ut når den er fylt med sjø.

Botn, egg og tind

I høyfjellet har mindre, lokale breer arbeidet seg inn i fjellsidene. Det begynner i en forsenkning der snøen blir liggende år etter år. Snøen presses sammen og blir til is, og det dannes en liten bre. Breen beveger seg sakte, og steinene i bresålen skurer berget under den. Over tid sliper breen ut en skålform med bratt bakvegg. Den bratte bakveggen brytes stadig ned av frost og steinsprang. Steinene havner på breen, og breen frakter dem bort (Lilleøren, 2025). Denne formen kalles en botn (cirque) (NDLA, u.å.; NGU, u.å.-a).

Når to breer sliper på hver sin side av et fjell, blir det igjen en skarp rygg mellom de to botnene. Den kalles egg (arête). Når isen har gravd fra flere sider, blir det stående igjen en spiss topp som minner om en pyramide. Den kalles tind (horn) (NDLA, u.å.). Jotunheimen og Sunnmørsalpene er typeområder for slike alpine former.

Der isen har smeltet bort, står botnene, eggene og tindene igjen. Da er de fossile former, slik du kan lese om under aktive og fossile landformer lenger ned. Når breen er borte, kan det samle seg vann i bunnen av botnen, slik at det blir et lite vann der (Lilleøren, 2025).

Romsdalseggen

1Egg2Dal

1. 1Smal fjellrygg mellom to daler som er formet av is.
2. 2Dalene på hver side er gravd ut av is.

Rundsva og skuringsstriper

På berg som isen har gått over, finner du ofte små spor. Skuringsstriper (glacial striations) er tynne riper som steiner i bresålen har laget i berget. De går i samme retning som isen beveget seg, og derfor kan de fortelle hvilken vei isen gikk (NDLA, u.å.). Et rundsva (roche moutonnée) er en bergknaus som er slipt glatt og avrundet på siden isen kom fra, og ru og brattere på siden der isen plukket løs berg (SNL, u.å.-d).

Avsetningsformer

Avsetningsformer er landformer der isen eller smeltevannet har lagt igjen løsmasser. I Norge er de fleste løsmassene knyttet til innlandsisen, for eksempel som morene, breelvavsetninger og marine avsetninger (NGU, u.å.-c).

Endemorene og Raet

Steinene i isen blir fraktet fram til brefronten. Står fronten stille en tid, eller rykker den litt fram, hoper materialet seg opp til en rygg. Når isen trekker seg tilbake, blir ryggen liggende igjen som et spor etter hvor fronten lå. Denne ryggen kalles en endemorene (end moraine), og hauger langs kanten av breen kalles sidemorener (NDLA, u.å.).

Raet er det tydeligste israndtrinnet i Norge. Det ble dannet i yngre dryas (Younger Dryas), da klimaet ble kaldere og isfronten sto stille eller rykket fram (SNL, u.å.-c). Raet er ikke én haug, men en lang sone av morene, breelvgrus og strandmateriale som havet senere har vasket over. Det går særlig på begge sider av Oslofjorden, og store deler ble avsatt under daværende havnivå. Mot vest kan sonen følges til Lysefjorden. Lenger nord har morener fra samme tid andre navn, som Halsnøymorenen og Herdlamorenen (SNL, u.å.-c).

Raet

1Raet

1. 1Rygg av morene og breelvmateriale der isfronten sto i yngre dryas.

Esker og drumlin

Noen former ble dannet under isen. En esker (esker) er en lang, svingete rygg av sand og grus som ble avsatt av smeltevann i en tunnel under isen. En drumlin (drumlin) er en strømlinjeformet haug som ligger parallelt med retningen isen beveget seg (NGU, u.å.-c).

Flyttblokker

Når breen smelter, blir steinene den har fraktet, lagt igjen på tilfeldige steder i landskapet. Store steiner som ligger alene, ofte av en annen bergart enn berget under, kalles flyttblokker (erratic boulders) (NDLA, u.å.).

Breelvdelta

Der breelvene møtte havet eller en innsjø, mistet vannet farten, og sanden og grusen ble avsatt som deltaer eller vifter (NGU, u.å.-c). Hauerseter og Gardermoen på Romerike er et slikt breelvdelta. Formen ligner et vanlig elvedelta, men det var smeltevann ved isfronten som bygde det, og i dag er det fossilt. Sand og grus i breelvdeltaer og eskere er dessuten viktige grunnvannsmagasiner.